Meg selv

Bilde herfra

Henrik Wergelands  Meg selv er et praktfult eksempel på besjeling, symbolbruk og  sammenlikning mellom mennesket og naturen. Muslingens evne til å lage simple sandkort om til vakre perler blir sammenliknet med Wergelands eget hjerte, som gjør Morgenbladets stikk om til harmoniske strofer i diktet Meg selv. Fuglen som streifer over hans hode og tar med seg hatet er symbol på gode og vakre tanker som driver de vonde tankene bort. Wergeland fryder seg over våren i diktet, og sjelen hans er i ferd med å slå ut i blomst sammen med hestehoven, blåveisen og hvitveisen, og han kunne aldri  være i  ”slet lune” slik Morgenbladet skrev, selvom blodet hans til tider bruser i likhet med bekkene som flommer over sine bredder idét snøen smelter om våren.  Wergeland sammenlikner også segselv med en klippe, som står sterkt selv mot journalistenes kvasse klør.

Wergelands budskap med diktet er å fortelle at han slet ikke er like sur og grinete som Morgenbladets journalister skal ha det til. Han fryder seg over så meget i livet og syns det er trist at skribentene ikke får fatt på hans gode humør og leende hjerte, men kun hans temperament som han jo vet at til tider trigger ham og får blodet til å bruse i årene. 


*