Film

Det åpenbare forskjellen på film og litteratur er bildene og lydene som blir brukt i film. I enkelte settinger kan disse forsterke inntrykket i en scene. Dramatisk og skummel musikk øker spenningen, rolig musikk forsterker sentimentale og "sårbare" uttrykk og fravær av lyd gjør at man føler seg distansert fra filmens virkelighet. Kameraet og bildene har like stor effekt som lyden. Kameravinkelen kan gjøre at vi føler oss små og underlegene, så vel som store og overlegne. I tillegg forsterker detaljene og omgivelsene i bildet følelsen filmen eller scenen skal formidle til seeren. Litteratur på den andre siden, kan kunne male med ord. Personlig syns jeg at en god forfatter gjør dette like godt, om ikke bedre enn film. Du får muligheten til å lage deg bilder i hodet selv, og kan leve deg inn i en verden du har skapt selv, med hjelp og inspirasjon fra forfatteren. I tillegg mener jeg også at litteratur og tekster ofte kan være mer realistiske enn film. Det vil si at mennesker på film ofte er perfekte, været er perfekt, omgivelsene er perfekte og så videre, men når du lager bilder selv i hodet blir de mer virkelighetstro. 

I "Trainspotting" er det brukt mange virkemidler for å beskrive hvordan det er å ta heroin. Personen som tar heroinen faller gjennom gulvet og titter opp på verden fra et både underlig og underlegent perspektiv. Underligheten forsterker hvor forvirret og hjelpeløs han føler seg, og at han ser opp til alle gjør at han føler seg liten og at han trenger omsorg og hjelp. Menneskene som hjelper ham ser på ham ovenifra og ned, hvilket forsterker overlegen/underlegen-rollene i scenen. Musikken forsterker følelsen av å føle seg bortkommen og, som sagt, forvirret. Alt i alt er dette en meget god scene, og jeg tror ikke at akkurat denne settingen kunne vært like godt beskrevet i en bok, men det er derfor enkelte historier egner seg som bøker, noveller eller annen tekstform, mens andre er skrevet for å bli formidlet gjennom bilder og lyd. 


*

Rousseau, Wergeland og Det Moderne Prosjekt

Rousseau mente at det var både viktig og riktig å leve i overensstemmelse med naturen. Slagordet hans var tilbake til naturen, og han hyllet ”det edle naturmenneske” som ikke var ødelagt av sivilisasjon, kultur og vitenskap, som han så på som noe fordervet og umenneskelig. Rousseau hevdet at samfunnet måtte organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje og at mennesker måtte leve i takt med siden følelser – han tok eksplisitt avstand fra fornuften – i en tilværelse hvor medfølelse dominerte og egeninteresse ikke fantes. Han hevdet at mennesket ikke levde fritt under de politiske systemene og at det hadde det best i sin naturtilstand, uten sivilisasjon og samfunn. Han påstod at vi aldri kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstanden, men at det fantes én måte hvorved man kunne bevare den menneskelige frihet i et moderne samfunn, den sosiale kontrakten. Den beskrev en tilstand der enkeltmennesket underkastet sin egen vilje en felles vilje som skulle styre samfunnet. 

Romantikken er som historisk epoke veldig naturfokusert hvilket passer godt overens med Rousseaus filosofi. Den klassiske romantiker er panteist og hevder at Gud finnes i alt, og at jo nærmere naturen man var som menneske, jo nærmere Gud var man. På den annen side virker romantikken som en hindring i den moderne utviklingen som skjedde i opplysningstiden på 1700-tallet.

Wergelands Dovenskap i Regnveir skildrer en rikmanns syn på de skitne gruvearbeiderene, som representerer den nye samfunnsklassen. Rikmannen stusser over at noen kan være lykkelige med det han ser på som et stusselig liv, men arbeiderne er verken påvirket av penger eller status slik rikmannen er, og kan derfor leve i harmoni med omgivelsene og Gud og være lykkelige med det. 

Jeg og Therese Wiig skrev dette blogginnlegget sammen en riktig så trivelig tirsdagskveld akkompagnert av kebab og dårlig YouTube-musikk. 
Bildebevis følger.

Meg selv

Bilde herfra

Henrik Wergelands  Meg selv er et praktfult eksempel på besjeling, symbolbruk og  sammenlikning mellom mennesket og naturen. Muslingens evne til å lage simple sandkort om til vakre perler blir sammenliknet med Wergelands eget hjerte, som gjør Morgenbladets stikk om til harmoniske strofer i diktet Meg selv. Fuglen som streifer over hans hode og tar med seg hatet er symbol på gode og vakre tanker som driver de vonde tankene bort. Wergeland fryder seg over våren i diktet, og sjelen hans er i ferd med å slå ut i blomst sammen med hestehoven, blåveisen og hvitveisen, og han kunne aldri  være i  ”slet lune” slik Morgenbladet skrev, selvom blodet hans til tider bruser i likhet med bekkene som flommer over sine bredder idét snøen smelter om våren.  Wergeland sammenlikner også segselv med en klippe, som står sterkt selv mot journalistenes kvasse klør.

Wergelands budskap med diktet er å fortelle at han slet ikke er like sur og grinete som Morgenbladets journalister skal ha det til. Han fryder seg over så meget i livet og syns det er trist at skribentene ikke får fatt på hans gode humør og leende hjerte, men kun hans temperament som han jo vet at til tider trigger ham og får blodet til å bruse i årene. 


*

Matt 18.20

Bilde herfra

Temaet i novellen Matt 18.20 av Tor Åge Bringsværd er at man burde se på segselv før man kritiserer andre, her vist ved rasisme. Mannen som trer inn i kirken der det er Gudstjeneste er farget, og kirken er kun for hvite. De hvites holdning til fargede mennesker kommer klart frem i den direkte talen i novellen, som er svært rasistisk og krenkende overfor den fargende mannen som jo i prinsippet ikke har gjort noe galt, annet enn å være født med såkalt ”feil” hudfarge. Senere i novellen viser det seg at den fargede er Jesus, som jo er det mennesket de hvite menneskene i kirken setter høyest av alle. De burde kanskje ha tenkt seg om og ikke erklært seg selv som merverdige og bedre enn den fargede, når han i realiteten er den beste av alle. Det kan jo faktisk tenkes at Jesus er farget, og da burde hvite rasister gå litt inn i seg selv og vurdere hvorvidt de faktisk er bedre enn mennesker med annen hudfarge.

Virkemidlene som blir brukt er i hovedsak symboler og allusjon. Selve novellen er en kortform av Bibelen der Jesus, representert av den fargede som på mange måter lider samme sjebne som Jesus. Han blir angrepet uten å forsvare seg, og blir til slutt dømt til døden på urettmessig vis. Et annet virkemiddel i novellen som forsterker det rasistiske budskapet er den direkte talen. Det de hvite så og si spytter i ansiktet på den fargede under Gudstjeneste er svært provoserende og gir leseren økt sympati for den fargede.

*